Tid

Hva er normaltid når man har barn? og sommertid? døgnet har akkurat de samme 24 timene uansett om det er sommer eller vinter. Rutiner er alfa og omega så hvorfor komme og rokke ved døgnet og timeplanen to ganger i året? Det er nå tre dager siden vi stilte klokka tilbake til "normaltid", noe som medfører en noe lysere morgen og en desto mørkere ettermiddag. For personer uten småbarn med innebygd vekkerklokke er det en super ordning med en times ekstra søvn eller en ekstra time i sofakroken en regnfull søndag. For småbarnsforeldre derimot kan det bety å stå opp når klokka viser 04:45. Første natten valgte vi å la være å stille klokka for det var hardt nok å karre seg ut av senga 05:45. De neste to døgnene opererte vi med to klokkeslett, men forsøkte å late som ingenting og kjøre på med måltider og soving til vanlige tider, som betydde at alt ble forskjøvet en time. Det gikk strålende med leggingen. Strålende var derimot ikke humøret mitt da Minimannen erklærte morgen 04:30, 04:45 og 05:05 de neste dagene. Skulle tro at en times tid senere legging ville bety en time senere morgen, men nok en gang viser det seg at man ikke skal skimse av den innebygde klokka i et barnehode.

En av grunnene for å gjennomføre en kollektiv klokkestillingsseanse to ganger i året er av helsemessige årsaker. Fordi det er helsefremmende med lys og tilgang på vitamin d...  Gi meg en dæsj sanasol og god nattesøvn så henger jeg med på notene!

Er vel ikke bare vi som har slik en morgenfugl i disse dager?

Er det fornuftig å følge Russlands eksempel og droppe hele greia? http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10015416

Lykke til videre...

To hele måneder uten noen verdens ting på hjertet... Merkelig kanskje, men jeg er nå engang skrudd sammen slik at jeg nærmest blir handlingslammet av for mange løse tråder i livet. I sommer har vi pusset opp stua hjemme og med sponstøv i den minste krok, malingsspann på kjøkkenbordet og verktøy på badet mister jeg oversikt. Nå begynner endelig prosjektet å nærme seg slutten, heldigvis er det kun litt vindusmaling og listing som gjenstår... i tillegg til pynting og storrengjøring, som forøvrig skal bli en fornøyelse. En annen sak som gir meg lite oversikt er å være nav-klient. Dagpengene ruller og går, men jeg skulle aller helst vært i jobb. Søknad etter søknad blir sendt avgårde og det dukker stadig opp brev i postkassen med meldingen "lykke til videre". "Lykke til videre" får en surere og mer sarkastisk undertone for hvert brev jeg får. En gang i blant får jeg en telefon med en stemme i andre enden som inviterer meg på intervju. Glad og kvalmende spent tropper jeg opp til avtalt sted og tid og svarer etter beste evne på spørsmålene. I tillegg passer jeg på å ha akkurat passe øyekontakt, henvende meg til alle i rommet og være imøtekommende og positiv, samtidig som jeg klamrer meg til kaffekoppen. En dag eller sju etterpå kommer telefonen jeg har psyket meg opp og ned for i mellomtiden. "lykke til videre" er budskapet også her...

En tredje sak jeg ikke har full kontroll over er barnehagestart i morgen. Mini skal etterhvert overlates til andre noen timer på dagtid, som et steg på veien til å bli et selvstandig menneske. For en tid tilbake grudde jeg meg til denne dagen. Nå har tanken modnet og jeg ser at han trenger mer utfordring og samhandling med andre barn. Han kommer garantert til å trives, lære nye ting, vokse og utvikle seg. Er spent på hvor lang tid han trenger på å tilpasse seg og bli trygg. Ironisk nok passer det fint å ikke ha en jobb akkurat nå, så jeg har sjangsen til å gi Minimannen en myk start i barnehagen. Tilvenningen kan ta akkurat så lang tid han trenger, og det hjelper på en mors samvittighet :)

Alt er pakket og klart for morgendagen. Bagen er fylt med parkdresser, regntøy, bleier, smokker med navn, tøfler, ull, ull og ull. Klærne er merket med navn med strykemerker fra navnelapper.no, som forresten leverte veldig raskt! Lappene var enkle å stryke på og har faktisk 10års garanti på at de ikke løsner i vask.

Et slag mot latskapen

nei, dette handler ikke om forsetter om å bli sprek, lovnad om joggeturer 3x/uka eller snikksnakk om hvordan man skal hale seg opp av sofaen. Hils på herr Hashimoto og hans vei mot totaldestruksjon av skjoldbruskkjertelen. For de som ikke aner hvem denne Hashimoto er kan jeg opplyse om at han var en japansk lege som beskrev en tilstand der kroppens immunsystem gradvis ødelegger skjoldbruskkjertelen, med lavt stoffskifte som resultat for den rammede.

En periode har jeg følt meg sliten, sur, amper, likegyldig og lat. Pga jobbsøk trenger jeg all energi og overskudd jeg kan oppdrive, noe som ikke er så enkelt når jeg egentlig har lyst til å gi blanke i hele greia. Mottoet mitt har den siste tiden vært "det går så bra så" og "jeg tar det i morgen". Vanligvis trives jeg med å være både effektiv og aktiv. En liten stemme inni hodet mitt har vel ant at stoffskiftet har gått på en snurr og at det var på tide å ta en ny sjekk, men "jeg tar det i morgen... eller i overimorgen"... Jeg trengte et spark i baken fra både samboer og foreldre som selvfølgelig merker at jeg ikke er helt meg selv. De hadde selvfølgelig rett :)

For fem år siden på denne årstiden fikk jeg konstantert hypothyreose og ble satt på levaxin. Når jeg tenker tilbake hadde det nok pågått et års tid før jeg oppsøkte lege. Jeg hadde gått i min egen boble uten å engang legge merke til det, bare suste gjennom med bind for øya og et stort sukk. Egentlig bestilte jeg legetime for å få resept på p-piller, men nevnte i en bisetning at jeg hadde besvimt ved en anledning og følte meg sliten og "tom". Blodprøver ble tatt og jeg tenkte ikke mer over det. Kan ikke skjønne hvordan jeg kunne akseptere at jeg var så "lat" på den tiden. Jeg som normalt sett er pliktoppfyllende og aldri har skulket en skoledag var maks tre timer på skolen om gangen for så å gå hjem og sove. Medstudentene pugget latinske gloser, mens jeg slepte kroppen i retning briskeby hvor sengen befant seg på den tiden.

Det er fantastisk at en liten pille med syntetisk fremstilt hormon kan ha så stor effekt på livet, psyken, selvbildet og livskvaliteten. Må bare lære meg å ta signalene på alvor og ikke tro på at jeg bare er lat.

Nytt bilsete til Mini

Det er jammen ikke lett å finne frem i jungelen av bilseter og velge hvilke råd en vil følge. Cabriofixen begynner å bli litt liten, og nytt sete må på banen hvertfall i løpet av sommeren. Alle som har barn vet vel at det tryggeste er å sitte bakovervendt i forhold til frontkollisjoner. Trygg trafikk anbefaler at barna sitter bakovervendt til de er fire år. Når man går over fra det første babysetet til neste, merker man hvor liten den "romslige" familiebilen egentlig er.

Jeg har ikke funnet testresultater på det setet jeg har siklet litt på, nemlig Maxi Cosi Mobi. Det er bakovervendt og går fra 9-25kg. Det kan innstilles i fire ligge- og sitteposisjoner. Lurer på hvor stort og klumpete det er sammenlignet med andre seter?
At det ikke er med i den nyeste testen synes jeg er merkelig... får følelsen av at den nyeste bilsete-testen er kjøpt og betalt av testvinneren...

VG forvirrer oss forbrukere med å komme med påstanden: Forovervendt barnestol bedre enn bakovervendt i artikkelen: http://www.vg.no/bil-og-motor/artikkel.php?artid=10086835
Setet Kiddy Guardian pro 2, som er et forovervendt sete, forbigår flere bakovervendte f.eks "poppissetet" Besafe izi kid x3 isofix. En stakkar som prøver å finne frem blant alle testresultater og råd kan bli forvirret av mindre. Et svært viktig poeng Trygg trafikk svarer med er at det i testen ikke er tatt nok hensyn til nakken, som i en kollisjon er veldig utsatt. I en frontkollisjon der barnet sitter forovervendt blir belastningen på nakken tre ganger så stor enn ved å sitte bakovervendt...

konklusjonenen min blir at jeg ikke lar meg lure av slike artikkeloverskrifter. Mini`n får sitte og glane bakover i sitt neste sete også. Er like blank når det gjelder setevalg, så hvis noen har tips eller kommentarer til hva som er bra/ikke bra tas det imot!

Baby eller Bryllup?

Tro det eller ei. Raslingen i eggstokkene er tilbake for fullt! For 5mnd siden hadde jeg aldri trodd at jeg kom til å kjenne det sånn allerede... tvilte faktisk litt på om Mini i det hele tatt kom til å få søsken, men med tiden og mer og bedre søvn, samt et snev av våryrhet, har eggstokkene voknet fra dvalen. Tanta er tilbake og kroppen har kommet seg. Jeg kommer ikke til å begi meg ut i et nytt svangerskap før formen er bedre, for jeg har stor tro på at man kan unngå de verste plagene om kroppen er godt rustet til å tåle en støyt. Det ble hvertfall sånn sist, mon tro om neste graviditet vil være en like søt dans på roser..?

Samtidig går jeg og drømmer om bryllup, og har forsåvidt startet bryllupsplanleggingen i hodet. Egnede lokaler er pønsket ut, og et av stedene skal vi muligens ha omvisning på en dag vi har tid. For en måned siden fikk jeg griller i hodet og var klar for å sette dato, helst en gang i løpet av våren/sommeren 2012. Det haster ikke like mye for min bedre halvdel, så jeg har nå jekket meg ned noen hakk på planleggingsfronten... Jeg får vel bare innse at bryllup og all planlegging i forbindelse med dette er og blir en jentegreie. De fleste jenter har vel drømt om bryllupet sitt siden barneskolealder, og jeg er intet unntak. Eneste unntak er at mens jeg tidligere så for meg bryllup i rene Askepottstil, ser jeg nå for meg noe enklere, men elegant med en skikkelig morsom fest for alle involverte.

Det som sikkert kan sies er at det er rom for en eller annen stor begivenhet i 2012. Et bryllup vil passe fint ettersom vi da har tid til å spare en stund først, og Mini vil være mellom 1,5 og 2 år. Tenk så kjekk en brudesvenn, sukk! Ny baby vil også passe fint i løpet av 2012, så blir ikke aldersforskjellen stor på de to små, noe jeg tror de vil ha stor glede av i oppveksten.

Om det blir bryllup eller baby vet vi ikke enda, men fortsetter denne raslingen i eggstokkene overdøver de kirkeklokkene lett!

1.pri er uansett å skaffe seg en jobb!

Mimrer meg 7,5mnd tilbake

Min venninne har fødselen rett rundt hjørnet. Det store skal skje når som helst og jeg er dritspent. Alle følelser, tanker og den kvalmende spenningen  for det forestående kommer tilbake og jeg mimrer meg 7,5mnd tilbake.

Jeg var 11 dager over termin, og hadde vært sikker på at fødselen skulle starte hver natt de siste 3 ukene. De fleste kjerringrådene var prøvd og dømt nord og ned. Meldingene pep inn på telefonen med spørsmål som "har`n ikke kommet enda?", "har det skjedd noe enda?", "ikke noe nytt?", "hadde ikke du termin for to uker siden da?" osv osv.  Da fødselen ikke lot til å starte av seg selv hadde jeg time til overtidskontroll på sykehuset. Sykehusbagen var pakket (6 uker tidligere) og brakt med i håp om å bli lagt inn og ikke komme ut igjen før Mini var på utsiden av magen. Jeg ble undersøkt med ultralyd, gu og rieteller. Lettelsen ble stor da legen besluttet at jeg skulle legges inn pga litt lite fostervann. Jeg fikk melding om at fødselen ville settes igang samme kveld eller tidlig neste morgen. På fødeavdelingen ble vi tatt i mot av den minst sjarmerende jordmoren/barnepleieren som tenkes kan. Hun sa minst mulig og var svært sparsom med informasjon om hva som skulle skje videre. Utover kvelden ble fostervannet kontrollert med ultralyd igjen og legen som var på vakt syntes mengden fostervann var helt som forventet. Dermed rykket jeg bakover i køen ettersom det var ytterligere to andre jenter som lå på vent for igangsetting, og som var i dårligere form enn meg.

Morgenen etter ble jeg vekket av den samme jordmoren/barnepleieren som hadde møtt oss dagen før. Hun sa kort "skal sjekke fosterlyden". Siden gjorde hun det hun skulle og ruslet rolig ut av rommet igjen. HELLO??? Hvor ble det av informasjon? I det minste et nikk som fortalte meg at alt fortsatt var ok?Jeg hadde lyst til å riste liv i damen, som var altfor sparsom i replikken. Nok en morgen, formiddag, ettermiddag og kveld gikk. Sambo og jeg gikk tur i byen, shoppet litt og så på tv. Samme kveld ble jeg lovt at fødselen skulle settes igang morgenen etter, og at jeg måtte regne med at det kunne ta både ett og to døgn før det hele var overstått.

Utrolig nok sov jeg godt den natten, til tross for begivenheten dagen etter og snorkende medpasient. Endelig skulle ting skje. Jeg hadde sparketest på morgenen og alt så fortsatt fint ut. Legen kom inn klokken 9 om morgenen og satte meg på modningsgelè. Den ikke veldig behagelige undersøkelsen og gelèseansen ble overværet av medpasienten som ikke syntes det var nødvendig å forlate rommet. Det var riktignok en sliten gardin mellom sengene, men jeg følte meg på utstilling. Shit au, nå var det hvertfall ingen vei tilbake.

Sambo kom etter en stund og vi gikk en tur ut i det fine været. Ganske snart begynte jeg å kjenne at noe var på ferde. Det var ikke vondt, men NOE var det. Vi gikk og gikk i vaggetempo og etterhvert måtte jeg stoppe opp litt mellom hvert tak. Det var ikke mer enn et minutts pause eller noe slik. Klokken var ca 14 og vi gikk tilbake til sykehuset og rommet vårt. Takene ble kraftigere og jeg ringte på for å fortelle at det var noe på gang. Det var midt i vaktskiftet og jeg fikk beskjed om at vi skulle komme over på en fødestue når rapporten var over. Jordmoren som kom inn var et tillitsskapende vesen og jeg følte meg trygg. Allikevel visste jeg at det var jeg som måtte gjøre jobben. Etter en stund kom legen inn på fødestuen og skulle sjekke om hun kunne ta vannet for å få litt fortgang. Lite fostervann kunne det neppe vært, det fosset ut og magen ble pløsete og rar. Takene ble kraftigere og kraftigere  og kom med 1-1,5minutts mellomrom. Jeg klarte ikke å slappe av og la kroppen jobbe som den skulle, enda så mye avspenning jeg selv har undervist i var det umulig for meg der jeg stod med prekestol og beit i polstringen. Uansett hvordan jeg innrettet meg stående, gående og sittende var smertene intense. Jordmor tilbød meg akupunktur, noe jeg takket ja til. Etter en liten stund  med nåler oppå hodet og oppover benet ombestemte jeg meg da det ikke ga noen merkbar effekt annet enn at det var irriterende å ha nåler overalt. Jeg ba om full pakke med lystgass og epidural. Lystgassen var helt fantastisk, og det var lettere å jobbe med kroppen, samtidig som jeg ble helt svimmel der jeg lå i sengen.

Til vanlig er jeg en rolig person som sjelden er høylydt, bortsett fra latterbrøl i ny og ne. Plutselig merket jeg at jeg måtte brøle, og det var ingen vei utenom. Ikke at jeg brydde meg om verken lyder eller kroppsvæsker i den situasjonen. Jordmor så forundret ut, da hun hørte at jeg hadde trykketrang. Etter en liten stund ville hun undersøke meg, og jeg tror at hun hadde en liten tanke om at ting kanskje hadde gått veldig fort. Neida, jeg var like "umoden" og hadde mange centimetere igjen. Jordmor mente at babyen mest sannsynlig lå og trykket på noen nerver i ryggen som gav en slik trykketrang. Å stå på alle fire kunne lette på trykket, og slik ble jeg stående i det vide og breie. Jordmor ringte for å mase på epiduralen og etterhvert kom en kvinnelig anestesilege fullt utstyrt med smertelindring på innelomma. Hurra! Mellom rier og trykking satt jeg musestille mens damen gjorde det hun kunne for å hjelpe meg. Etter å ha bommet to ganger kalte hun på anestesioverlegen for et tredje forsøk. Da vedkommende var opptatt i operasjon måtte jeg vente enda en stund. Sambo forsøkte å få i meg mat og drikke. Vi hadde pakket med oss kjeks og tørket frukt, men lite ble spist. Jordmor vartet meg opp med smoothie og fruktsukkertabletter.

Anestesioverlegen kom til slutt og satte inn epiduralen raskt og presist. Det hjalp veldig mye! Riene kom like ofte og jeg måtte bruke lystgass i tillegg, men det var overkommelig. Timene gikk og klokken 22-22:30 kunne jeg begynne og trykke. Etter å ha lest mange andres fødselshistorie var jeg forberedt på at utdrivningsfasen kan oppleves som en befrielse. Jeg var ikke enig i det, med pressrier hvert minutt i 50minutter. Den kommende far var med hele veien og heiet og støttet. Det kunne vært ørten jordmødre tilstede og sambo ville fortsatt vært den viktigste personen i rommet. 23:10 kom Mini til verden, 13 dager over termin. Det første møtet var helt fantastisk. Den lille bylten ble lagt oppå magen min og vi kunne endelig kose og klemme gutten vår  <3

6 mnd-kontroll

Mini er 6 måneder allerede. Det er helt vilt å tenke på hvor fort tiden går. For ett år siden dro mor og far på tur til usa og karibien, med Mini i magen. Utrolig mye har skjedd siden den gang, og jeg føler meg ti år eldre med ansvaret for lillegutt og en helt annen mening med livet.

For noen dager siden var vi på 6mnd kontroll. Denne gangen var det ingen stikk og ingen samtale med helsesøster. Det var en ren legesjekk og heldigvis er alt i skjønneste orden. Mini hadde strukket seg til 74cm og veide 9885g, noe som er mer enn dobbelt så mye som fødselsvekten. Ikke rart at jeg har en kommode full av klær som er for små. Når går grensa mellom baby og toddler egentlig? Og hva er egentlig ordet for toddler på norsk? barn? synes i såfall ikke det er helt dekkende... barn er man jo hele skoletiden... og kanskje resten av livet for den saks skyld, hvertfall i sine foreldres øyne. Mini kommer til å være min lille gullklump bestandig, uansett hvor stor og udregelig han blir og uansett hvor mange bitchy kjærester han drasser med seg hjem. Uff... jeg kommer til å bli en slitsom svigermor merker jeg. Den tid den sorg :D

Opplevelse fra sykehuset i Las Palmas

I går kom vi hjem etter en uke i varmen på Grand Canaria. For å gjøre det så enkelt som mulig reiste vi fra nærmeste flyplass korteste vei til varmen og all inclusive hotell. Ettersom mor og far ikke har vært på tur med småbarn før tenkte vi at det ville holde med en uke i første omgang.

Etter to dager i varmen begynte lillegutt å få løs mage. Jeg tenkte det kom av varmen og at det kom til å gi seg raskt. Etter utallige bleieskift ble stjerten til Mini mer og mer sår, han sov dårligere om nettene og gråt veldig flere ganger i døgnet. Etter en samtale med legekontoret hjemme ble vi beroliget med at det viktigste var å amme mye for å unngå dehydrering og at den plutselige pressingen og smertegråten til Mini mest sannsynlig kom av mageknip. Allikevel følte vi det mest trygt å kontakte lege på hotellet den femte natten fordi det virket som om Mini virkelig hadde vondt og vi visste ikke hva vi skulle gjøre for å hjelpe ham, da paracet ikke viste seg å hjelpe. Det skar langt inn i mammahjertet å ikke klare å trøste babyen sin. Legen, en spanjol med helt ok engelskkunnskaper, undersøkte Mini. Akkurat da viste han seg fra sin beste side, lo og smilte til legen. Undersøkelsene ga ingen svar, men legen reagerte på at fargen på avføringen var veldig mørk. Han ville sende oss på sykehuset for å utelukke tilstander i tarmene. Ambulanse ble rekvirert, og mange tanker gikk gjennom hodet mitt. Man tenker det verste i slike situasjoner, særlig når ambulansesjåføren kjører i 150km/h med blålys og til tider sirenene på.

Vi ankom universitetssykehuset innen pediatri i Las Palmas by mellom klokken 6 og 7 på morgenen og kom raskt inn, til tross for mange andre ventende utenfor. Bare en av oss fikk være med Mini inn til undersøkelse, og jeg fikk bakoversveis da ingen forstod et kvekk engelsk. Tårene trillet og legene skulle undersøke Mini. Ingen prøvde å kommunisere hva som skulle skje og overså meg og behandlet lillegutt som en ting. Han lå på undersøkelsesbenken og hylgråt som jeg aldri har hørt ham gråte før. Legen holdt ham fast og skulle gjøre jobben sin. Det klikket totalt for meg og jeg knakk sammen, det var helt forferdelig å se Lillegutt på den måten. Den intense babygråten brydde ingen seg noe om og legen presterte å ta seg god tid til å forklare to studenter hvordan han la inn kanyle på et lite barn. Det var lite akseptert at jeg gråt og jeg ble regelrett sendt på gangen. Det eneste som ble kommunisert til meg gjennom tegnspråk var "slutt og gråt" og "ut på gangen". Jeg var helt rystet over hvor lite empati som ble vist fra helsepersonellet. Ute på gangen sendte jeg inn Far som hadde stått hjelpesløs utenfor og hørt at vårt lille vidunder led. På det tidspunktet hadde jeg planer om å hente med meg den lille familien min og sette oss på første fly hjem til Norge. Tusen tanker jobbet hvileløst i hodet mitt og jeg var selvfølgelig dritredd for at noe skulle være alvorlig galt. Etter noen minutter som føltes som døgn kom en dame ut og kalte meg inn. Hun snakket noe engelsk og latet til å være et sympatisk vesen... endelig. Jeg ble vist inn til Mini og Far på et rom som minnet om et østeuropeisk barnehjem, med slitte sprinkelsenger i jern. Mini hadde fått kanyle og var koblet til væske. Alle var roligere, jeg ble roligere. Videre var jeg med gutten vår på ekko av magen, noe som minnet mer om et symøte for de som jobbet der. Personer kom og gikk hele tiden, de snakket og lo og jeg skjønte ingen ting av hva de sa. Det eneste jeg fikk høre og det eneste jeg trengte å høre var "normale, normale".

Tilbake på "barnehjemstua" og med den eneste spanjolen som tok seg bryet med å forsøke å holde oss oppdatert gikk Mini gjennom en "kur" med væske som smakte banan som evt skulle fremprovosere oppkast eller diarè og på den måten gi noen svar. Blodprøvene var normale og det ble konkludert med at diareen skyldtes et virus og at det ville gå over innen ti dager. Den voldsomme smertegråten skyldtes den såre og røde stjerten som ble verre og verre for hvert bleieskift. Vi fikk med en salve som skulle hjelpe, og ble oppfordret til å amme hver gang lillegutt hadde diarè, evt gi væske med elektrolytter.

Nå sitter jeg igjen med en følelse av at vi fikk god og riktig hjelp. Jeg kan skjønne at jeg ble sendt på gangen og at legene der syntes jeg overreagerte. Jeg har følt på kroppen hvor viktig det er å ha tillit til personer man er avhengig av for å få den hjelpen man trenger og at det skal veldig lite til av gester og kroppsspråk for å oppnå den tilliten. I den sårbare situasjonen vi var i den morgenen på sykehuset hadde jeg trengt at noen hadde forsøkt å roe meg ned og ikke minst ta seg av Mini på en mer empatisk måte. Jeg tror det har mye med kultur å gjøre, da jeg oppdaget ved flere andre anledninger samme dag at det er mer forventet og "akseptert" at barn gråter. Aldri har jeg latt Mini gråte uten å gjøre alt jeg kan for å finne ut hvorfor og trøste ham!

Tidlig ultralyd... hvorfor ikke?

Tidligere i vinter ble debatten om å tilby alle gravide tidlig ultralyd tatt opp. Jeg vil tro dette er et tema som opptar de fleste kvinner som går med babytanker. Jeg var så heldig å få ekstra oppfølging i graviditeten og fikk ultralyd i hytt og pine. For meg var det en trygghet å se den lille svømme rundt i beste velgående og en bekreftelse på at han var der, for jeg var verken kvalm eller hadde andre vondter.
I en artikkel på VGnett i dag
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10083107 hevdes det at ni av ti som får vite at fosteret har downs syndrom velger abort. Det legges frem som om det er et problem. Jeg er helt sikker på at foreldre til barn med downs syndrom er like glade i barna sine som alle andre, men det er vel ikke til å stikke under en stol at barnet har helt andre forutsetninger enn "friske" barn. Selvfølgelig kan "friske" barn skeie ut, bli syke senere i barneårene eller medføre andre problemer og bekymring for sine foreldre, men hvem ønsker vel ikke et utgangspunkt med så gode forutsetninger som mulig? Det er selvbestemt abort i Norge, og jeg mener at om en velger å ta abort pga at barnet har et syndrom eller om man velger det pga egen livssituasjon er fullt og helt en personlig sak. Jeg kan bare forestille meg hvor tungt det må være å ta en slik avgjørelse, og avisoppslag som dette dømmer på en måte de som benytter seg av abort.

På en annen side er det nødvendig at temaet blir tatt opp så kanskje også norske gravide får tilbud om tidlig ultralyd. Det vil alltid være uenighet i viktige saker som denne, og solskinnshistorier trekkes frem av de som er imot innføring av tidlig ultralyd. Om en kvinne er veldig imot dette forslaget kan hun jo faktisk velge å takke nei hvis hun selv går med barn i magen...

Barnehageplass

I kveld har mor og far søkt om barnehageplass. Litt uvirkelig å søke allerede nå når Mini er så liten. Kunne aldri falt meg inn og overlate ham til noen andre enda. Tror de første dagene i barnehage blir ille, kanskje mest for meg, da Mini er en nysgjerrig og tålmodig krabat som helt sikkert kommer overens med barnehagetantene. En liten stemme inni hodet mitt har et lite håp om at skjebnen, i den grad jeg tror på den, vil ha det til at jeg må være hjemme med Mini ut året. Håper selvfølgelig ikke å sabotere for en mulig drømmejobb om den skulle dukke opp iløpet av sommeren/høsten, men hadde ikke hatt noe imot å være hjemmemamma (les: hønemor) noen måneder ekstra. Det er fullt mulig jeg hadde følt det annerledes om jeg hadde hatt en jobb å gå tilbake til med gode kollegaer og spennende oppgaver,  men stikkordet for denne våren, sommeren og høsten er JOBBSØK. Det innebærer en stor dose søknadsskriving, nerver, jobbintervjuer og venting.

Søknadsfristen for søknad om barnehageplass er 1.mars her i kommunen... lurer på når det er vanlig å få svar? Når svaret kommer er det hvertfall enklere å vite hva vi har å forholde oss til.

Morsdag

I dag er det morsdag, dagen da barna skal vise at de setter pris på mamman sin. Jeg våknet til verdens blideste baby. Han strålte som en sol, og hadde nok ligget å pludret en stund før mor klarte å åpne øynene. Han tittet på meg med stor forventning og da jeg omsider vrengte av "mårratrynet" fikk jeg et stort glis i retur. Når han blir litt større håper jeg å bli vekket av en like blid gutt + kanskje en kaffekopp og frokost på sengen :P

Min mor fikk blomster og kvalitetstid med sin datter og barnebarn (Les: lagde lunch til sin datter)

Fast føde

Innføring av fast føde er en milepæl for alle foreldre og barn. Den lille har til det tidspunktet kun fått flytende, enten fra puppen til mor, flaska til far eller kanskje begge deler. Når foreldre skal begynne å la babyen få smake på grøt eller grønnsaksmos er rimelig omdiskutert har jeg skjønt. Helsedirektoratet anbefaler per dags dato å gradvis begynne innføring av fast føde fra 6 måneders alder. De legger til at noen barn kan ha behov for å starte tidligere, men at det ikke bør skje før 4 måneders alder. Rundt omkring på de ulike nettdiskusjonene er det like mange meninger som det er folk. Noen begynner allerede før ungen er 3måneder med tynn grøt, mens andre insisterer å fullamme til 6måneder. Ammepolitiet er stadig ute med meningene sine, og mener nærmest det er barnemishandling å starte med mat tidligere. Må innrømme at jeg har mest sansen for folk som ikke blander seg inn i hvordan andre ønsker å ha det. Nei, det er ikke egoistisk å starte med fast føde og håpe på noen ekstra timer søvn om nettene. Barnet er da ikke tjent med en mor som er utslitt etter 5 måneder med våkenetter.

Tror jeg blir litt forbanna på ammenaziene fordi jeg hadde oppstartsproblemer med ammingen, som så mange andre. Det går nok ikke helt på skinner for alle fra første stund. Gjennom graviditeten forberedte jeg meg på alt som hadde med utviklingen i svangerskapet, fødsel, bading av spedbarn osv osv, men jeg var virkelig ikke forberedt på at noe så naturlig som amming kunne være så strevsomt.

 Redningen for meg ble Medela brystskjold.
Uten hadde det nok blitt flaskebarn av Mini. Har skjønt at helsesøstre og jordmødre ikke er direkte begeistret over skjoldbruk, men hva gjør man når det later til å være den beste løsningen for mor? skjønner ikke helt maset om at det er viktig å pumpe seg 2-3ganger daglig hvis man bruker skjold for å unngå å få brystbetennelse og miste melka. Har inntil for to uker siden pumpet en gang daglig, nå har jeg sluttet med det og merker ingen forskjell, heldigvis

Huskeliste for meg selv før neste fødsel

At jeg i det hele tatt tenker tanken at jeg skal føde igjen vitner om dårlig hukommelse. Det er kanskje helt nødvendig for menneskehetens fremtid at kvinner glemmer den intense smerten det er å føde. Eller så vitner det rett og slett om kvinnens styrke å utsette seg for det på nytt og på nytt. Naturen er helt utrolig... men det hadde vært greit hvis kroppen var et hakk mer tilrettelagt for å presse ut en 4 kilos klump
huskeliste for neste fødsel

• kjerringrådene for å få igang fødsel fungerer ikke
• start med bringebærkapsler, modningsakupunktur osv i god tid før termin... jeg vil IKKE bli satt igang en gang til
• Det holder mest sannsynlig å vente med og pakke sykehusbagen til uke 36
• Pakk med; pysjbukser, kosedress, nok undertøy til å være noen dager ekstra, "sov i ro" dersom du må dele rom med en snorkende medpasient, nattbind, slippers, toalettmappe, klesskift og "hentesett" til mini, mobillader, helsekort osv osv
• legg igjen tørket frukt og kjeks hjemme. Selv om tanken er å få i deg energi under fødselen, smaker søtt altfor søtt og du blir helt slimete i munnen av det
• ikke ha for store forhåpninger og planer om hvordan du vil at det hele skal forløpe, det blir ikke sånn uansett
• si "ja takk" når du får tilbud om klystèr
• si "nei takk" til akupunktur og hopp rett på lystgassen ved behov
• epidural er ingen skam
• du må mest sannsynlig sy når pluggen er ute... selvom du har aldri så lyst til å samle beina og holde de slik til du er 100% sikker på at alt er normalt igjen
• be om å få målt Hb før utreise så du slipper å gå rundt i svime med 30% blodtap igjen

For ett år siden

25.januar for ett år siden fikk vi denne gledelige beskjeden som bildet over viser. Første prøveperiode var over og det var bare å vente på resultatet. Jeg hadde bestilt 5billigtester fra en eller annen nettside og testet noen dager i forveien. Kvelden 24.januar synes jeg å kunne skimte to streker på billigstrimmelen. Jeg måtte riktignok myse og turte ikke juble enda. Morgenen 25.januar var resultatet det samme, og ble ikke noe klokere av det. Etter jobb samme dag kjørte jeg og min kjære innom apoteket og kjøpte en test for dummies, en som kunne gi svaret i klartekst! Jeg husker følelsen, de laaange sekundene når testen vurderte om vi skulle ha barn eller ikke. Den blinket og blinket og blinket, og plutselig var jeg gravid. Tenk at vi skulle være så heldige å lykkes så fort. Vi, de blivende foreldrene, bare så på hverandre og gliste. For en lykkelig sjokkopplevelse! Fra denne dag for ett år siden gikk jeg inn i en 9 måneder lang dvale, ikke fysisk selvfølgelig, men hodet var kun fokusert om det lille livet som var i gang og utvikles i magen <3

Det første møtet

Da du kun eksisterte i fantasien og var et brennende ønske boblet spenningen i magen, kunne vi lykkes med en gang?
Da testen var positiv og du var på størrelsen med en ert vokste gleden og bekymringen i takt med tiden.
Da vi så deg som en 6cm liten skapning på en skjerm med et lite pulserende nålhode kunne vi senke skuldrene noen få hakk.
Da vi ble forsikret om at du var en liten gutt med alle organer og lemmer intakt kunne vi puste ut og la gleden vokse raskere enn bekymringen.
Da jeg med sikkerhet kunne si at jeg kjente deg sparke var det en forsikring om at du var der og at du stadig ble større og sterkere.

Endelig kom du til verden 13 dager over termin, endelig fikk vi møte deg og holde deg, verdens vakreste gutt <3. Det første møtet var uvirkelig, var du virkelig vår?

En blogg om mammalivet

Det er 6 dager til Mini blir tre måneder. Hvor har tiden blitt av? Fra å være en bylt på 4,2kg ved fødsel og avhengig av å bli båret og ha kontakt hele tiden er Mini allerede på god vei til å utvikle en helt egen personlighet. Han er en blid og fornøyd gutt så lenge slavene (les: foreldrene) adlyder og dekker behovet for mat, tørr bleie, kos og trøst. Han har begynt å fatte interesse for babygymen og liker seg godt i lekegrinden en gang i blant. Dagene følger et relativt fast mønster med stell og amming i 9-10tiden, pumping, bleieskift, trilletur, amming, leking, bleieskift, middagsmatlaging, amming, bleieskift,  middagsspising for foreldrene, en liten lur for Mini, amming, bleieskfit, tv-titting, amming, tv-titting, amming, stell før natten, flaske, legging i 21-tiden, pfwww... to timer alenetid, to amminger i løpet av natten men er helt i koma så aner ikke når!

Guri som jeg gleder meg til mini sover rundt