Ny vogn!

Etter 8 måneder med en brukt Simo kombivogn har vi erstattet den med en splitter ny Emmaljunga Edge duo med uniQ aluminium chassi. Simo`n har gjort nytten sin, vi har vært gjennom all slags vær og en lang og snøfull vinter sammen. Vi har tilbakelagt mange timer og kilometere gjennom høst, vinter og vår. Det kan ikke forventes at en 7-8 (?) år gammel vogn skal holde enda en sesong samt flere barselpermisjoner i årene som kommer. Rusten begynte å vise seg på understellet, hjulene var spinkle og vinglet litt både hit og dit. I tillegg røpet knirkelyden at vognen hadde gjort tjenesten sin og var klar for en ny og roligere tilværelse. Den nye tilværelsen innebærer å fungere som barnehagevogn/sovevogn fra høsten av, noe som tilsier at vognen vil stå mer eller mindre i ro.

Mini har sittet i sportsvogndelen noen måneder allerede, da livet i bagvogn begynte å bli kjedelig og lite givende. Nå får han med seg alt som skjer når vi er ute på tur, og den tidligere så soveglade gutten som ikke kunne sove andre steder enn i vognen på dagtid må nå ta duppene sine hjemme i sprinkelsengen. Den nye vognen kom for noen uker siden og vi er foreløpig strålende fornøyd. Understellet er kraftig, men lett og hjulene passer perfekt på alt føre når man bor "på landet". Mini trives godt i vogna og mor synes det er betryggende med seler slik at en nysgjerrig pode kan beskyttes fra unødvendige ulykker.

Emmaljunga`n har nå flyttet inn i vognstallen som i tillegg består av den pensjonerte Simo`n og Maclaren techno xt. Jeg aner at det blir søskentrille om et år eller to også...

Et slag mot latskapen

nei, dette handler ikke om forsetter om å bli sprek, lovnad om joggeturer 3x/uka eller snikksnakk om hvordan man skal hale seg opp av sofaen. Hils på herr Hashimoto og hans vei mot totaldestruksjon av skjoldbruskkjertelen. For de som ikke aner hvem denne Hashimoto er kan jeg opplyse om at han var en japansk lege som beskrev en tilstand der kroppens immunsystem gradvis ødelegger skjoldbruskkjertelen, med lavt stoffskifte som resultat for den rammede.

En periode har jeg følt meg sliten, sur, amper, likegyldig og lat. Pga jobbsøk trenger jeg all energi og overskudd jeg kan oppdrive, noe som ikke er så enkelt når jeg egentlig har lyst til å gi blanke i hele greia. Mottoet mitt har den siste tiden vært "det går så bra så" og "jeg tar det i morgen". Vanligvis trives jeg med å være både effektiv og aktiv. En liten stemme inni hodet mitt har vel ant at stoffskiftet har gått på en snurr og at det var på tide å ta en ny sjekk, men "jeg tar det i morgen... eller i overimorgen"... Jeg trengte et spark i baken fra både samboer og foreldre som selvfølgelig merker at jeg ikke er helt meg selv. De hadde selvfølgelig rett :)

For fem år siden på denne årstiden fikk jeg konstantert hypothyreose og ble satt på levaxin. Når jeg tenker tilbake hadde det nok pågått et års tid før jeg oppsøkte lege. Jeg hadde gått i min egen boble uten å engang legge merke til det, bare suste gjennom med bind for øya og et stort sukk. Egentlig bestilte jeg legetime for å få resept på p-piller, men nevnte i en bisetning at jeg hadde besvimt ved en anledning og følte meg sliten og "tom". Blodprøver ble tatt og jeg tenkte ikke mer over det. Kan ikke skjønne hvordan jeg kunne akseptere at jeg var så "lat" på den tiden. Jeg som normalt sett er pliktoppfyllende og aldri har skulket en skoledag var maks tre timer på skolen om gangen for så å gå hjem og sove. Medstudentene pugget latinske gloser, mens jeg slepte kroppen i retning briskeby hvor sengen befant seg på den tiden.

Det er fantastisk at en liten pille med syntetisk fremstilt hormon kan ha så stor effekt på livet, psyken, selvbildet og livskvaliteten. Må bare lære meg å ta signalene på alvor og ikke tro på at jeg bare er lat.