1 år!

Min lille sønn har fylt sitt første år og det ble feiret med familen for en ukes tid siden.

På menyen stod selvbetjeningsbuffet med bakt potet med skinke, bacon, tacokjøttdeig, revet ost, salater, diverse kryddersmør og rømme på barnebursdagsvennlige, dog lite miljøvennlige, papptallerkener. Bursdagsbarnet selv sov et stykke ut i middagen, noe som var greit for å oppnå så godt humør som mulig. Solstrålen fikk på seg skjorte og bukse da han våknet og ble båret på kongestol ut til middagsbordet der gjestene ventet. Etter maten utforsket Minimannen alle gavene sine og fikk god hjelp av fetteren til å rive av papir og bånd. Fetteren skulle helst sett at gavene var til ham, mens Mini nøyde seg med emballasjen som lå stødd på stuegulvet. Etterhvert fikk han øynene opp for både xylophonen, aktivitetsbordet, trelarven og trehjulssykkelen. Han var vel også så vidt innom saccosekken i brun cordfløyel som mor tenkte ville være en fin erstatning for den vippbare vippestolen som ble konfiskert for noen måneder siden (ja, han vippa rundt i den :S ). Det ble også noen flotte myke pakker i tillegg til pengepakker.

 

 Kake!

Kake er en selvfølge når man feirer bursdag. Ekstra moro er det å smake noe sånt for første gang, hvis vi ser bort i fra en smule her og en smule der. Jeg hadde store forventninger til reaksjonen på kakespisingen, men kan ikke påstå at vi fikk noen større reaksjon enn om han hadde fått servert druer, rugkjeks eller brødskive med kaviar. Det morsomste syntes å være å få grise og søle så mye som mulig uten mors desperate tørking. Sjokoladekaken ble laget i en bamseform fra cacas, med en ny og helt fantastisk high-carb + high-fat oppskrift :P Fy søren, vi snakker sjokoladesmak med store bokstaver, saftig og tung! Takk for oppskrift oktoberjenter :) På muffinsstanden stod gulrotmuffins med hvit og blå glasur pyntet med marsipanhjerter

Ilddåpen

Først: Jeg har fått meg jobb! for en uke siden fikk jeg den hyggeligste telefonen på lang tid. JEG var innstilt som nummer EN! foran mange andre! Hva var oddsen for det? Endelig var det MIN tur :) Er derfor strålende fornøyd med jobbfronten om dagen... i og med at det finnes en slik front nå. Første arbeidsdag er allerede imorgen og jeg er klar, motivert, ivrig og spent. Det eneste MEN'et er at Mini ikke er helt tilvent barnehagetilværelsen enda. Uvitende og naiv troppet vi opp i barnehagen for en uke siden og tenkte at det kom til å gå som smurt, noe det ikke gjorde. Det gikk gradvis greiere dag for dag, med et lite avbrudd av en hjemmedag med forkjølelse.

I dag stålsatte jeg meg og tenkte at dette ble ilddåpen, for i morgen skal både mor og far på jobb. I dag måtte gullungen være i barnehagen på egenhånd, og jeg skulle følge alle råd om å si hadet og gå uten å nøle. Som tenkt så gjort. Jeg følte meg kald da jeg vendte rygge til den mest betydningsfulle lille skapningen i  livet mitt. Jeg fortsatte å gå i retning døra til tross for fortvilt barnegråt. Hvis han bare kunne skjønne at jeg kommer tilbake, og at jeg helst ville snu og løpe tilbake for å plukke ham opp...

Håper det går seg til.... helst litt raskt

barselgave

Innen relativt kort tid blir jeg tante til to nye verdensborgere. To små jenter med et helt spesielt bånd fra tidenes morgen skal snart møte livet på utsiden av mors mage. Det kvalifiserer for strikkerier, og jeg ga meg i kast med å strikke ulltepper. De ble søren meg ferdige i tide til og med. Jeg har en tendens til å bli bitt av strikkebasillen for så å legge vekk prosjektet for en stund... Nå som teppene er ferdige har jeg forresten bare et tøffelprosjekt og en uferdig mariusgenser liggende og slenge.

Oppskriften er hentet fra garnstudio.no og strikket med merino extra fine som er god og myk superwash-ull. Da Mini lå i magen strikket jeg et slikt til ham også. Ettersom jeg begynte på teppeprosjektet allerede i uke 5 valgte jeg en kjønnsnøytral lys naturfarge. Det var utrolig koselig å ha en godt og varmt selvprodusert ullteppe å tulle den lille bylten inn i på sykehuset :)

ett år siden termin

I dag 4.oktober er det et helt år siden termin. Jeg gikk rundt med stor mage og trodde vannet skulle gå når som helst. For lengst var de små søte babyklærne vasket og brettet, sykehusbagen var pakket, barberhøvelen hadde fått kjørt seg endel ganger, jeg hadde vært på "den siste legesjekken" flere runder og de fleste kjerringråd var prøvd ut. Lengselen etter å møte den lille prinsen vokste for hver dag som sneglet seg avgårde. "Alle" rådet meg til å nyte dagene og bruke de på meg selv, men jeg var liksom ferdig med å tenke på meg selv. Jeg var så klar, så klar for neste skritt, at våkenetter og endeløs byssing nærmest virket fristende (HAHA!???).

Lykke til videre...

To hele måneder uten noen verdens ting på hjertet... Merkelig kanskje, men jeg er nå engang skrudd sammen slik at jeg nærmest blir handlingslammet av for mange løse tråder i livet. I sommer har vi pusset opp stua hjemme og med sponstøv i den minste krok, malingsspann på kjøkkenbordet og verktøy på badet mister jeg oversikt. Nå begynner endelig prosjektet å nærme seg slutten, heldigvis er det kun litt vindusmaling og listing som gjenstår... i tillegg til pynting og storrengjøring, som forøvrig skal bli en fornøyelse. En annen sak som gir meg lite oversikt er å være nav-klient. Dagpengene ruller og går, men jeg skulle aller helst vært i jobb. Søknad etter søknad blir sendt avgårde og det dukker stadig opp brev i postkassen med meldingen "lykke til videre". "Lykke til videre" får en surere og mer sarkastisk undertone for hvert brev jeg får. En gang i blant får jeg en telefon med en stemme i andre enden som inviterer meg på intervju. Glad og kvalmende spent tropper jeg opp til avtalt sted og tid og svarer etter beste evne på spørsmålene. I tillegg passer jeg på å ha akkurat passe øyekontakt, henvende meg til alle i rommet og være imøtekommende og positiv, samtidig som jeg klamrer meg til kaffekoppen. En dag eller sju etterpå kommer telefonen jeg har psyket meg opp og ned for i mellomtiden. "lykke til videre" er budskapet også her...

En tredje sak jeg ikke har full kontroll over er barnehagestart i morgen. Mini skal etterhvert overlates til andre noen timer på dagtid, som et steg på veien til å bli et selvstandig menneske. For en tid tilbake grudde jeg meg til denne dagen. Nå har tanken modnet og jeg ser at han trenger mer utfordring og samhandling med andre barn. Han kommer garantert til å trives, lære nye ting, vokse og utvikle seg. Er spent på hvor lang tid han trenger på å tilpasse seg og bli trygg. Ironisk nok passer det fint å ikke ha en jobb akkurat nå, så jeg har sjangsen til å gi Minimannen en myk start i barnehagen. Tilvenningen kan ta akkurat så lang tid han trenger, og det hjelper på en mors samvittighet :)

Alt er pakket og klart for morgendagen. Bagen er fylt med parkdresser, regntøy, bleier, smokker med navn, tøfler, ull, ull og ull. Klærne er merket med navn med strykemerker fra navnelapper.no, som forresten leverte veldig raskt! Lappene var enkle å stryke på og har faktisk 10års garanti på at de ikke løsner i vask.