Tid

Hva er normaltid når man har barn? og sommertid? døgnet har akkurat de samme 24 timene uansett om det er sommer eller vinter. Rutiner er alfa og omega så hvorfor komme og rokke ved døgnet og timeplanen to ganger i året? Det er nå tre dager siden vi stilte klokka tilbake til "normaltid", noe som medfører en noe lysere morgen og en desto mørkere ettermiddag. For personer uten småbarn med innebygd vekkerklokke er det en super ordning med en times ekstra søvn eller en ekstra time i sofakroken en regnfull søndag. For småbarnsforeldre derimot kan det bety å stå opp når klokka viser 04:45. Første natten valgte vi å la være å stille klokka for det var hardt nok å karre seg ut av senga 05:45. De neste to døgnene opererte vi med to klokkeslett, men forsøkte å late som ingenting og kjøre på med måltider og soving til vanlige tider, som betydde at alt ble forskjøvet en time. Det gikk strålende med leggingen. Strålende var derimot ikke humøret mitt da Minimannen erklærte morgen 04:30, 04:45 og 05:05 de neste dagene. Skulle tro at en times tid senere legging ville bety en time senere morgen, men nok en gang viser det seg at man ikke skal skimse av den innebygde klokka i et barnehode.

En av grunnene for å gjennomføre en kollektiv klokkestillingsseanse to ganger i året er av helsemessige årsaker. Fordi det er helsefremmende med lys og tilgang på vitamin d...  Gi meg en dæsj sanasol og god nattesøvn så henger jeg med på notene!

Er vel ikke bare vi som har slik en morgenfugl i disse dager?

Er det fornuftig å følge Russlands eksempel og droppe hele greia? http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10015416

Tøfler

Tøffelprosjektet er ferdig :) oppskriften er hentet fra Garnstudio.no og strikket i eskimo på pinne nr 9. Eskimo tover seg bare du ser på det omtrent så det er artig å bruke... hvis toving er målet vel og merke. Disse skulle vært ferdig til venninnebursdag i fjor, men ble forsinket pga carpal tunnel syndrom på slutten av graviditeten... noe som ikke var behagelig på noen som helst måte. Siden var det begrenset med alenetid noen måneder før vi fikk skikk på soverutinene her i heimen. Etter litt om og men og et par vogntepper senere var det på tide å finne frem monsterpinnene igjen. Håper mottakeren holder seg god og varm på beina i høst :)

1 år!

Min lille sønn har fylt sitt første år og det ble feiret med familen for en ukes tid siden.

På menyen stod selvbetjeningsbuffet med bakt potet med skinke, bacon, tacokjøttdeig, revet ost, salater, diverse kryddersmør og rømme på barnebursdagsvennlige, dog lite miljøvennlige, papptallerkener. Bursdagsbarnet selv sov et stykke ut i middagen, noe som var greit for å oppnå så godt humør som mulig. Solstrålen fikk på seg skjorte og bukse da han våknet og ble båret på kongestol ut til middagsbordet der gjestene ventet. Etter maten utforsket Minimannen alle gavene sine og fikk god hjelp av fetteren til å rive av papir og bånd. Fetteren skulle helst sett at gavene var til ham, mens Mini nøyde seg med emballasjen som lå stødd på stuegulvet. Etterhvert fikk han øynene opp for både xylophonen, aktivitetsbordet, trelarven og trehjulssykkelen. Han var vel også så vidt innom saccosekken i brun cordfløyel som mor tenkte ville være en fin erstatning for den vippbare vippestolen som ble konfiskert for noen måneder siden (ja, han vippa rundt i den :S ). Det ble også noen flotte myke pakker i tillegg til pengepakker.

 

 Kake!

Kake er en selvfølge når man feirer bursdag. Ekstra moro er det å smake noe sånt for første gang, hvis vi ser bort i fra en smule her og en smule der. Jeg hadde store forventninger til reaksjonen på kakespisingen, men kan ikke påstå at vi fikk noen større reaksjon enn om han hadde fått servert druer, rugkjeks eller brødskive med kaviar. Det morsomste syntes å være å få grise og søle så mye som mulig uten mors desperate tørking. Sjokoladekaken ble laget i en bamseform fra cacas, med en ny og helt fantastisk high-carb + high-fat oppskrift :P Fy søren, vi snakker sjokoladesmak med store bokstaver, saftig og tung! Takk for oppskrift oktoberjenter :) På muffinsstanden stod gulrotmuffins med hvit og blå glasur pyntet med marsipanhjerter

Ilddåpen

Først: Jeg har fått meg jobb! for en uke siden fikk jeg den hyggeligste telefonen på lang tid. JEG var innstilt som nummer EN! foran mange andre! Hva var oddsen for det? Endelig var det MIN tur :) Er derfor strålende fornøyd med jobbfronten om dagen... i og med at det finnes en slik front nå. Første arbeidsdag er allerede imorgen og jeg er klar, motivert, ivrig og spent. Det eneste MEN'et er at Mini ikke er helt tilvent barnehagetilværelsen enda. Uvitende og naiv troppet vi opp i barnehagen for en uke siden og tenkte at det kom til å gå som smurt, noe det ikke gjorde. Det gikk gradvis greiere dag for dag, med et lite avbrudd av en hjemmedag med forkjølelse.

I dag stålsatte jeg meg og tenkte at dette ble ilddåpen, for i morgen skal både mor og far på jobb. I dag måtte gullungen være i barnehagen på egenhånd, og jeg skulle følge alle råd om å si hadet og gå uten å nøle. Som tenkt så gjort. Jeg følte meg kald da jeg vendte rygge til den mest betydningsfulle lille skapningen i  livet mitt. Jeg fortsatte å gå i retning døra til tross for fortvilt barnegråt. Hvis han bare kunne skjønne at jeg kommer tilbake, og at jeg helst ville snu og løpe tilbake for å plukke ham opp...

Håper det går seg til.... helst litt raskt

barselgave

Innen relativt kort tid blir jeg tante til to nye verdensborgere. To små jenter med et helt spesielt bånd fra tidenes morgen skal snart møte livet på utsiden av mors mage. Det kvalifiserer for strikkerier, og jeg ga meg i kast med å strikke ulltepper. De ble søren meg ferdige i tide til og med. Jeg har en tendens til å bli bitt av strikkebasillen for så å legge vekk prosjektet for en stund... Nå som teppene er ferdige har jeg forresten bare et tøffelprosjekt og en uferdig mariusgenser liggende og slenge.

Oppskriften er hentet fra garnstudio.no og strikket med merino extra fine som er god og myk superwash-ull. Da Mini lå i magen strikket jeg et slikt til ham også. Ettersom jeg begynte på teppeprosjektet allerede i uke 5 valgte jeg en kjønnsnøytral lys naturfarge. Det var utrolig koselig å ha en godt og varmt selvprodusert ullteppe å tulle den lille bylten inn i på sykehuset :)

ett år siden termin

I dag 4.oktober er det et helt år siden termin. Jeg gikk rundt med stor mage og trodde vannet skulle gå når som helst. For lengst var de små søte babyklærne vasket og brettet, sykehusbagen var pakket, barberhøvelen hadde fått kjørt seg endel ganger, jeg hadde vært på "den siste legesjekken" flere runder og de fleste kjerringråd var prøvd ut. Lengselen etter å møte den lille prinsen vokste for hver dag som sneglet seg avgårde. "Alle" rådet meg til å nyte dagene og bruke de på meg selv, men jeg var liksom ferdig med å tenke på meg selv. Jeg var så klar, så klar for neste skritt, at våkenetter og endeløs byssing nærmest virket fristende (HAHA!???).

Lykke til videre...

To hele måneder uten noen verdens ting på hjertet... Merkelig kanskje, men jeg er nå engang skrudd sammen slik at jeg nærmest blir handlingslammet av for mange løse tråder i livet. I sommer har vi pusset opp stua hjemme og med sponstøv i den minste krok, malingsspann på kjøkkenbordet og verktøy på badet mister jeg oversikt. Nå begynner endelig prosjektet å nærme seg slutten, heldigvis er det kun litt vindusmaling og listing som gjenstår... i tillegg til pynting og storrengjøring, som forøvrig skal bli en fornøyelse. En annen sak som gir meg lite oversikt er å være nav-klient. Dagpengene ruller og går, men jeg skulle aller helst vært i jobb. Søknad etter søknad blir sendt avgårde og det dukker stadig opp brev i postkassen med meldingen "lykke til videre". "Lykke til videre" får en surere og mer sarkastisk undertone for hvert brev jeg får. En gang i blant får jeg en telefon med en stemme i andre enden som inviterer meg på intervju. Glad og kvalmende spent tropper jeg opp til avtalt sted og tid og svarer etter beste evne på spørsmålene. I tillegg passer jeg på å ha akkurat passe øyekontakt, henvende meg til alle i rommet og være imøtekommende og positiv, samtidig som jeg klamrer meg til kaffekoppen. En dag eller sju etterpå kommer telefonen jeg har psyket meg opp og ned for i mellomtiden. "lykke til videre" er budskapet også her...

En tredje sak jeg ikke har full kontroll over er barnehagestart i morgen. Mini skal etterhvert overlates til andre noen timer på dagtid, som et steg på veien til å bli et selvstandig menneske. For en tid tilbake grudde jeg meg til denne dagen. Nå har tanken modnet og jeg ser at han trenger mer utfordring og samhandling med andre barn. Han kommer garantert til å trives, lære nye ting, vokse og utvikle seg. Er spent på hvor lang tid han trenger på å tilpasse seg og bli trygg. Ironisk nok passer det fint å ikke ha en jobb akkurat nå, så jeg har sjangsen til å gi Minimannen en myk start i barnehagen. Tilvenningen kan ta akkurat så lang tid han trenger, og det hjelper på en mors samvittighet :)

Alt er pakket og klart for morgendagen. Bagen er fylt med parkdresser, regntøy, bleier, smokker med navn, tøfler, ull, ull og ull. Klærne er merket med navn med strykemerker fra navnelapper.no, som forresten leverte veldig raskt! Lappene var enkle å stryke på og har faktisk 10års garanti på at de ikke løsner i vask.

Ny vogn!

Etter 8 måneder med en brukt Simo kombivogn har vi erstattet den med en splitter ny Emmaljunga Edge duo med uniQ aluminium chassi. Simo`n har gjort nytten sin, vi har vært gjennom all slags vær og en lang og snøfull vinter sammen. Vi har tilbakelagt mange timer og kilometere gjennom høst, vinter og vår. Det kan ikke forventes at en 7-8 (?) år gammel vogn skal holde enda en sesong samt flere barselpermisjoner i årene som kommer. Rusten begynte å vise seg på understellet, hjulene var spinkle og vinglet litt både hit og dit. I tillegg røpet knirkelyden at vognen hadde gjort tjenesten sin og var klar for en ny og roligere tilværelse. Den nye tilværelsen innebærer å fungere som barnehagevogn/sovevogn fra høsten av, noe som tilsier at vognen vil stå mer eller mindre i ro.

Mini har sittet i sportsvogndelen noen måneder allerede, da livet i bagvogn begynte å bli kjedelig og lite givende. Nå får han med seg alt som skjer når vi er ute på tur, og den tidligere så soveglade gutten som ikke kunne sove andre steder enn i vognen på dagtid må nå ta duppene sine hjemme i sprinkelsengen. Den nye vognen kom for noen uker siden og vi er foreløpig strålende fornøyd. Understellet er kraftig, men lett og hjulene passer perfekt på alt føre når man bor "på landet". Mini trives godt i vogna og mor synes det er betryggende med seler slik at en nysgjerrig pode kan beskyttes fra unødvendige ulykker.

Emmaljunga`n har nå flyttet inn i vognstallen som i tillegg består av den pensjonerte Simo`n og Maclaren techno xt. Jeg aner at det blir søskentrille om et år eller to også...

Et slag mot latskapen

nei, dette handler ikke om forsetter om å bli sprek, lovnad om joggeturer 3x/uka eller snikksnakk om hvordan man skal hale seg opp av sofaen. Hils på herr Hashimoto og hans vei mot totaldestruksjon av skjoldbruskkjertelen. For de som ikke aner hvem denne Hashimoto er kan jeg opplyse om at han var en japansk lege som beskrev en tilstand der kroppens immunsystem gradvis ødelegger skjoldbruskkjertelen, med lavt stoffskifte som resultat for den rammede.

En periode har jeg følt meg sliten, sur, amper, likegyldig og lat. Pga jobbsøk trenger jeg all energi og overskudd jeg kan oppdrive, noe som ikke er så enkelt når jeg egentlig har lyst til å gi blanke i hele greia. Mottoet mitt har den siste tiden vært "det går så bra så" og "jeg tar det i morgen". Vanligvis trives jeg med å være både effektiv og aktiv. En liten stemme inni hodet mitt har vel ant at stoffskiftet har gått på en snurr og at det var på tide å ta en ny sjekk, men "jeg tar det i morgen... eller i overimorgen"... Jeg trengte et spark i baken fra både samboer og foreldre som selvfølgelig merker at jeg ikke er helt meg selv. De hadde selvfølgelig rett :)

For fem år siden på denne årstiden fikk jeg konstantert hypothyreose og ble satt på levaxin. Når jeg tenker tilbake hadde det nok pågått et års tid før jeg oppsøkte lege. Jeg hadde gått i min egen boble uten å engang legge merke til det, bare suste gjennom med bind for øya og et stort sukk. Egentlig bestilte jeg legetime for å få resept på p-piller, men nevnte i en bisetning at jeg hadde besvimt ved en anledning og følte meg sliten og "tom". Blodprøver ble tatt og jeg tenkte ikke mer over det. Kan ikke skjønne hvordan jeg kunne akseptere at jeg var så "lat" på den tiden. Jeg som normalt sett er pliktoppfyllende og aldri har skulket en skoledag var maks tre timer på skolen om gangen for så å gå hjem og sove. Medstudentene pugget latinske gloser, mens jeg slepte kroppen i retning briskeby hvor sengen befant seg på den tiden.

Det er fantastisk at en liten pille med syntetisk fremstilt hormon kan ha så stor effekt på livet, psyken, selvbildet og livskvaliteten. Må bare lære meg å ta signalene på alvor og ikke tro på at jeg bare er lat.

8mnd kontroll

På onsdag var vi på 8mnd kontroll. Mini er virkelig ingen baby lenger, og jeg innser det nå, selvom han alltid vil være baby i mine øyne. Han har gått opp 700g siden vi veide ham for ca 8 uker siden og er nå 10590g, og har strekt seg til hele 78cm. Ikke rart vi må bruke str 1-1,5 år.

I denne kommunen er 8mnd kontrollen en gruppekonsultasjon og jeg syntes det virket spennende og sosialt. Vet ikke hva jeg egentlig hadde forventet, men trodde nok at det skulle være mer info og ledelse av helsesøster. I stedet ble vi sittende og skravle i ekte kaffeslaberasstil lett henslengt på gulvet. Gruppa bestod av damene fra barselgruppa og dermed var det ingen sjenerte smil, høflig småprat eller pinlig taushet. Helsesøster forsøkte å pense inn på aktuelle problemstillinger som søvn, fast føde og amming, og var tilgjengelig for eventuelle spørsmål. Ingen hadde spørsmål, og alle virket fornøyde og trygge på tilværelsen med småbarn i hus. Det mest fascinerende med å treffes i gruppe slik var å se de små leke side om side på gulvet. Det var tydelig at disse seks små individene har sine helt egne personligheter. Aktivitetsnivået var skyhøyt, viljen til å utforske var sterk og det gikk unna så leker og smokker spratt rundt.

Neste kontroll er ikke før i slutten av august og da er det far som skal få gleden av å være med poden. Selvom jeg synes det er stas og trivelig på helsestasjonen er det greit å overlate ansvaret til pappan, særlig siden det er tid for ny vaksine ved neste besøk :)