Mimrer meg 7,5mnd tilbake

Min venninne har fødselen rett rundt hjørnet. Det store skal skje når som helst og jeg er dritspent. Alle følelser, tanker og den kvalmende spenningen  for det forestående kommer tilbake og jeg mimrer meg 7,5mnd tilbake.

Jeg var 11 dager over termin, og hadde vært sikker på at fødselen skulle starte hver natt de siste 3 ukene. De fleste kjerringrådene var prøvd og dømt nord og ned. Meldingene pep inn på telefonen med spørsmål som "har`n ikke kommet enda?", "har det skjedd noe enda?", "ikke noe nytt?", "hadde ikke du termin for to uker siden da?" osv osv.  Da fødselen ikke lot til å starte av seg selv hadde jeg time til overtidskontroll på sykehuset. Sykehusbagen var pakket (6 uker tidligere) og brakt med i håp om å bli lagt inn og ikke komme ut igjen før Mini var på utsiden av magen. Jeg ble undersøkt med ultralyd, gu og rieteller. Lettelsen ble stor da legen besluttet at jeg skulle legges inn pga litt lite fostervann. Jeg fikk melding om at fødselen ville settes igang samme kveld eller tidlig neste morgen. På fødeavdelingen ble vi tatt i mot av den minst sjarmerende jordmoren/barnepleieren som tenkes kan. Hun sa minst mulig og var svært sparsom med informasjon om hva som skulle skje videre. Utover kvelden ble fostervannet kontrollert med ultralyd igjen og legen som var på vakt syntes mengden fostervann var helt som forventet. Dermed rykket jeg bakover i køen ettersom det var ytterligere to andre jenter som lå på vent for igangsetting, og som var i dårligere form enn meg.

Morgenen etter ble jeg vekket av den samme jordmoren/barnepleieren som hadde møtt oss dagen før. Hun sa kort "skal sjekke fosterlyden". Siden gjorde hun det hun skulle og ruslet rolig ut av rommet igjen. HELLO??? Hvor ble det av informasjon? I det minste et nikk som fortalte meg at alt fortsatt var ok?Jeg hadde lyst til å riste liv i damen, som var altfor sparsom i replikken. Nok en morgen, formiddag, ettermiddag og kveld gikk. Sambo og jeg gikk tur i byen, shoppet litt og så på tv. Samme kveld ble jeg lovt at fødselen skulle settes igang morgenen etter, og at jeg måtte regne med at det kunne ta både ett og to døgn før det hele var overstått.

Utrolig nok sov jeg godt den natten, til tross for begivenheten dagen etter og snorkende medpasient. Endelig skulle ting skje. Jeg hadde sparketest på morgenen og alt så fortsatt fint ut. Legen kom inn klokken 9 om morgenen og satte meg på modningsgelè. Den ikke veldig behagelige undersøkelsen og gelèseansen ble overværet av medpasienten som ikke syntes det var nødvendig å forlate rommet. Det var riktignok en sliten gardin mellom sengene, men jeg følte meg på utstilling. Shit au, nå var det hvertfall ingen vei tilbake.

Sambo kom etter en stund og vi gikk en tur ut i det fine været. Ganske snart begynte jeg å kjenne at noe var på ferde. Det var ikke vondt, men NOE var det. Vi gikk og gikk i vaggetempo og etterhvert måtte jeg stoppe opp litt mellom hvert tak. Det var ikke mer enn et minutts pause eller noe slik. Klokken var ca 14 og vi gikk tilbake til sykehuset og rommet vårt. Takene ble kraftigere og jeg ringte på for å fortelle at det var noe på gang. Det var midt i vaktskiftet og jeg fikk beskjed om at vi skulle komme over på en fødestue når rapporten var over. Jordmoren som kom inn var et tillitsskapende vesen og jeg følte meg trygg. Allikevel visste jeg at det var jeg som måtte gjøre jobben. Etter en stund kom legen inn på fødestuen og skulle sjekke om hun kunne ta vannet for å få litt fortgang. Lite fostervann kunne det neppe vært, det fosset ut og magen ble pløsete og rar. Takene ble kraftigere og kraftigere  og kom med 1-1,5minutts mellomrom. Jeg klarte ikke å slappe av og la kroppen jobbe som den skulle, enda så mye avspenning jeg selv har undervist i var det umulig for meg der jeg stod med prekestol og beit i polstringen. Uansett hvordan jeg innrettet meg stående, gående og sittende var smertene intense. Jordmor tilbød meg akupunktur, noe jeg takket ja til. Etter en liten stund  med nåler oppå hodet og oppover benet ombestemte jeg meg da det ikke ga noen merkbar effekt annet enn at det var irriterende å ha nåler overalt. Jeg ba om full pakke med lystgass og epidural. Lystgassen var helt fantastisk, og det var lettere å jobbe med kroppen, samtidig som jeg ble helt svimmel der jeg lå i sengen.

Til vanlig er jeg en rolig person som sjelden er høylydt, bortsett fra latterbrøl i ny og ne. Plutselig merket jeg at jeg måtte brøle, og det var ingen vei utenom. Ikke at jeg brydde meg om verken lyder eller kroppsvæsker i den situasjonen. Jordmor så forundret ut, da hun hørte at jeg hadde trykketrang. Etter en liten stund ville hun undersøke meg, og jeg tror at hun hadde en liten tanke om at ting kanskje hadde gått veldig fort. Neida, jeg var like "umoden" og hadde mange centimetere igjen. Jordmor mente at babyen mest sannsynlig lå og trykket på noen nerver i ryggen som gav en slik trykketrang. Å stå på alle fire kunne lette på trykket, og slik ble jeg stående i det vide og breie. Jordmor ringte for å mase på epiduralen og etterhvert kom en kvinnelig anestesilege fullt utstyrt med smertelindring på innelomma. Hurra! Mellom rier og trykking satt jeg musestille mens damen gjorde det hun kunne for å hjelpe meg. Etter å ha bommet to ganger kalte hun på anestesioverlegen for et tredje forsøk. Da vedkommende var opptatt i operasjon måtte jeg vente enda en stund. Sambo forsøkte å få i meg mat og drikke. Vi hadde pakket med oss kjeks og tørket frukt, men lite ble spist. Jordmor vartet meg opp med smoothie og fruktsukkertabletter.

Anestesioverlegen kom til slutt og satte inn epiduralen raskt og presist. Det hjalp veldig mye! Riene kom like ofte og jeg måtte bruke lystgass i tillegg, men det var overkommelig. Timene gikk og klokken 22-22:30 kunne jeg begynne og trykke. Etter å ha lest mange andres fødselshistorie var jeg forberedt på at utdrivningsfasen kan oppleves som en befrielse. Jeg var ikke enig i det, med pressrier hvert minutt i 50minutter. Den kommende far var med hele veien og heiet og støttet. Det kunne vært ørten jordmødre tilstede og sambo ville fortsatt vært den viktigste personen i rommet. 23:10 kom Mini til verden, 13 dager over termin. Det første møtet var helt fantastisk. Den lille bylten ble lagt oppå magen min og vi kunne endelig kose og klemme gutten vår  <3