8mnd kontroll

På onsdag var vi på 8mnd kontroll. Mini er virkelig ingen baby lenger, og jeg innser det nå, selvom han alltid vil være baby i mine øyne. Han har gått opp 700g siden vi veide ham for ca 8 uker siden og er nå 10590g, og har strekt seg til hele 78cm. Ikke rart vi må bruke str 1-1,5 år.

I denne kommunen er 8mnd kontrollen en gruppekonsultasjon og jeg syntes det virket spennende og sosialt. Vet ikke hva jeg egentlig hadde forventet, men trodde nok at det skulle være mer info og ledelse av helsesøster. I stedet ble vi sittende og skravle i ekte kaffeslaberasstil lett henslengt på gulvet. Gruppa bestod av damene fra barselgruppa og dermed var det ingen sjenerte smil, høflig småprat eller pinlig taushet. Helsesøster forsøkte å pense inn på aktuelle problemstillinger som søvn, fast føde og amming, og var tilgjengelig for eventuelle spørsmål. Ingen hadde spørsmål, og alle virket fornøyde og trygge på tilværelsen med småbarn i hus. Det mest fascinerende med å treffes i gruppe slik var å se de små leke side om side på gulvet. Det var tydelig at disse seks små individene har sine helt egne personligheter. Aktivitetsnivået var skyhøyt, viljen til å utforske var sterk og det gikk unna så leker og smokker spratt rundt.

Neste kontroll er ikke før i slutten av august og da er det far som skal få gleden av å være med poden. Selvom jeg synes det er stas og trivelig på helsestasjonen er det greit å overlate ansvaret til pappan, særlig siden det er tid for ny vaksine ved neste besøk :)

Alenehelg

Denne helgen er far på fisketur... nei, fluefisketur. Slik jeg har forstått det er det rene vitenskapen å få bukt med disse fluene og vær, vind og klekketider må tas med i betraktning. Han og tre andre ligger fastklemt i en lavvo med ett mål for øyet; skaffe seg mat. Real turmat redder dem fra sulten dersom fisken ikke biter på fluene deres. Jeg mistenker at ekspedisjoner som dette vitner om et behov for å tilfredsstille jeger/samler-instinktet, leve i ett med naturen osv    Jeg er jammen glad for at jeg ikke er rammet av slike behov :D i stedet koser jeg meg hjemme med en samarbeidsvillig sønn.

Vi er inne i en god flow hva sove- og matrutiner angår. I dag har vi vært på farten siden lunch, med koselig barselbesøk i hovedstaden. Takk og lov for fredagsrush ut av oslo by... så fikk vi lagt inn en soveøkt på hjemveien :S Da vi var vel hjemme glimtet Mini til med nye kunster. Han trakk knærne oppunder seg, og viste tydelig tegn til at krabbekunsten er like rundt hjørnet. Som alltid ble mor bokstavelig talt hoppende glad ved synet av miniputten i anmarsj. Ros og knuseklemmer ble delt ut, og Mini så stolt og fornøyd ut. Samtidig ble jeg minnet på at kanskje jeg ikke er tilstede akkurat når lillegutt tar sine første skritt. Kanskje barnehagepersonellet er de første som får med seg den begivenheten. *liker ikke*

Uansett... jeg har alenehelg, og akter å kose meg med lillegutt, og nyte alenetid. Det tar mest sannsynlig bare 10 minutter før jeg kjeder meg og har trålet ferdig x-antall nettsider, sett gjennom tv-guiden med et stort sukk og begynner å savne sambo. Jeg har hvertfall kjøpt inn det mest nødvendige; Pepsi max, sjokolade og jordbær så skal nok klare meg uansett om sambo kommer hjem fiskelens :)

En stund siden sist

En stund har gått siden sist og det er ikke stort som har skjedd. En del småting har riktignok skjedd, og en skal vel legge merke til dem også :) I morgen er Mini 8 måneder! jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; tiden flyr så altfor fort! Skulle ønske vi kunne fryse tiden nå. Lillegutt er herlig og kontakten og båndet oss i mellom blir sterkere for hver dag. Det er nå 45dager igjen til permisjonen min er ferdig, og jeg må nyte hvert øyeblikk. Ettersom jeg ikke har fått napp på jobbsøknadene mine enda kan det tenkes at jobboppstarten blir litt utsatt, men i utgangspunktet overlater jeg permisjonsfakkelen til far 1.august.

Det er snart på tide å sette opp trappegrind og senke sengebunnen på senga til lillegutt. Han har vist tendenser til å ville krype over sengegjerdet, eller i det minste ta en titt på verden (les: rommet) utenfor. På gulvet kan han sitte stødig i det vide og breie, og når det blir for kjedelig er det full fart rundt og rundt i ring på magen. Blir ikke overrasket hvis jeg finner gutten under stuebordet eller i et annet rom enn der jeg satte ham fra meg når som helst nå. Krabbekoden er ikke knekt enda, men når han først finner ut av det tror jeg det blir mye løping på mor :)

Lano-ungen 2011 er i full gang, noe det er vanskelig å unngå og få med seg utifra ørten facbook-tiggestatuser på feeden for tiden. Selvom jeg liker Lano til en viss grad, og de lokker med reisepremie til vinneren er ikke Mini påmeldt. Uansett vet jeg jo at han er den vakreste og mest sjarmerende lille gutten, og å tigge andres anerkjennelse er unødvendig... sa mor som selvfølgelig er helt objektiv.

Mini har fått ny rangle. Jeg kom over denne tøyranglen fra miYim da jeg skulle shoppe barselgave for et par uker siden. Jeg falt for økologivinklingen og den fantastiske klunkelyden som verken er irriterende eller høylydt. Koselige leker liker vi... og leietakerne som bor rett under lekematta som er plassert på stuegulvet

 
Det første av to tepper er ferdig strikket, og nå er det bare å gi seg i vei med neste. Det bør være ferdig til oktober da jeg blir tante til TO småtroll. Oppskriften er hentet fra Garnstudio.no og er enkel å strikke uansett hvor mange tommeltotter man har

Nytt bilsete til Mini

Det er jammen ikke lett å finne frem i jungelen av bilseter og velge hvilke råd en vil følge. Cabriofixen begynner å bli litt liten, og nytt sete må på banen hvertfall i løpet av sommeren. Alle som har barn vet vel at det tryggeste er å sitte bakovervendt i forhold til frontkollisjoner. Trygg trafikk anbefaler at barna sitter bakovervendt til de er fire år. Når man går over fra det første babysetet til neste, merker man hvor liten den "romslige" familiebilen egentlig er.

Jeg har ikke funnet testresultater på det setet jeg har siklet litt på, nemlig Maxi Cosi Mobi. Det er bakovervendt og går fra 9-25kg. Det kan innstilles i fire ligge- og sitteposisjoner. Lurer på hvor stort og klumpete det er sammenlignet med andre seter?
At det ikke er med i den nyeste testen synes jeg er merkelig... får følelsen av at den nyeste bilsete-testen er kjøpt og betalt av testvinneren...

VG forvirrer oss forbrukere med å komme med påstanden: Forovervendt barnestol bedre enn bakovervendt i artikkelen: http://www.vg.no/bil-og-motor/artikkel.php?artid=10086835
Setet Kiddy Guardian pro 2, som er et forovervendt sete, forbigår flere bakovervendte f.eks "poppissetet" Besafe izi kid x3 isofix. En stakkar som prøver å finne frem blant alle testresultater og råd kan bli forvirret av mindre. Et svært viktig poeng Trygg trafikk svarer med er at det i testen ikke er tatt nok hensyn til nakken, som i en kollisjon er veldig utsatt. I en frontkollisjon der barnet sitter forovervendt blir belastningen på nakken tre ganger så stor enn ved å sitte bakovervendt...

konklusjonenen min blir at jeg ikke lar meg lure av slike artikkeloverskrifter. Mini`n får sitte og glane bakover i sitt neste sete også. Er like blank når det gjelder setevalg, så hvis noen har tips eller kommentarer til hva som er bra/ikke bra tas det imot!

Baby eller Bryllup?

Tro det eller ei. Raslingen i eggstokkene er tilbake for fullt! For 5mnd siden hadde jeg aldri trodd at jeg kom til å kjenne det sånn allerede... tvilte faktisk litt på om Mini i det hele tatt kom til å få søsken, men med tiden og mer og bedre søvn, samt et snev av våryrhet, har eggstokkene voknet fra dvalen. Tanta er tilbake og kroppen har kommet seg. Jeg kommer ikke til å begi meg ut i et nytt svangerskap før formen er bedre, for jeg har stor tro på at man kan unngå de verste plagene om kroppen er godt rustet til å tåle en støyt. Det ble hvertfall sånn sist, mon tro om neste graviditet vil være en like søt dans på roser..?

Samtidig går jeg og drømmer om bryllup, og har forsåvidt startet bryllupsplanleggingen i hodet. Egnede lokaler er pønsket ut, og et av stedene skal vi muligens ha omvisning på en dag vi har tid. For en måned siden fikk jeg griller i hodet og var klar for å sette dato, helst en gang i løpet av våren/sommeren 2012. Det haster ikke like mye for min bedre halvdel, så jeg har nå jekket meg ned noen hakk på planleggingsfronten... Jeg får vel bare innse at bryllup og all planlegging i forbindelse med dette er og blir en jentegreie. De fleste jenter har vel drømt om bryllupet sitt siden barneskolealder, og jeg er intet unntak. Eneste unntak er at mens jeg tidligere så for meg bryllup i rene Askepottstil, ser jeg nå for meg noe enklere, men elegant med en skikkelig morsom fest for alle involverte.

Det som sikkert kan sies er at det er rom for en eller annen stor begivenhet i 2012. Et bryllup vil passe fint ettersom vi da har tid til å spare en stund først, og Mini vil være mellom 1,5 og 2 år. Tenk så kjekk en brudesvenn, sukk! Ny baby vil også passe fint i løpet av 2012, så blir ikke aldersforskjellen stor på de to små, noe jeg tror de vil ha stor glede av i oppveksten.

Om det blir bryllup eller baby vet vi ikke enda, men fortsetter denne raslingen i eggstokkene overdøver de kirkeklokkene lett!

1.pri er uansett å skaffe seg en jobb!

Mimrer meg 7,5mnd tilbake

Min venninne har fødselen rett rundt hjørnet. Det store skal skje når som helst og jeg er dritspent. Alle følelser, tanker og den kvalmende spenningen  for det forestående kommer tilbake og jeg mimrer meg 7,5mnd tilbake.

Jeg var 11 dager over termin, og hadde vært sikker på at fødselen skulle starte hver natt de siste 3 ukene. De fleste kjerringrådene var prøvd og dømt nord og ned. Meldingene pep inn på telefonen med spørsmål som "har`n ikke kommet enda?", "har det skjedd noe enda?", "ikke noe nytt?", "hadde ikke du termin for to uker siden da?" osv osv.  Da fødselen ikke lot til å starte av seg selv hadde jeg time til overtidskontroll på sykehuset. Sykehusbagen var pakket (6 uker tidligere) og brakt med i håp om å bli lagt inn og ikke komme ut igjen før Mini var på utsiden av magen. Jeg ble undersøkt med ultralyd, gu og rieteller. Lettelsen ble stor da legen besluttet at jeg skulle legges inn pga litt lite fostervann. Jeg fikk melding om at fødselen ville settes igang samme kveld eller tidlig neste morgen. På fødeavdelingen ble vi tatt i mot av den minst sjarmerende jordmoren/barnepleieren som tenkes kan. Hun sa minst mulig og var svært sparsom med informasjon om hva som skulle skje videre. Utover kvelden ble fostervannet kontrollert med ultralyd igjen og legen som var på vakt syntes mengden fostervann var helt som forventet. Dermed rykket jeg bakover i køen ettersom det var ytterligere to andre jenter som lå på vent for igangsetting, og som var i dårligere form enn meg.

Morgenen etter ble jeg vekket av den samme jordmoren/barnepleieren som hadde møtt oss dagen før. Hun sa kort "skal sjekke fosterlyden". Siden gjorde hun det hun skulle og ruslet rolig ut av rommet igjen. HELLO??? Hvor ble det av informasjon? I det minste et nikk som fortalte meg at alt fortsatt var ok?Jeg hadde lyst til å riste liv i damen, som var altfor sparsom i replikken. Nok en morgen, formiddag, ettermiddag og kveld gikk. Sambo og jeg gikk tur i byen, shoppet litt og så på tv. Samme kveld ble jeg lovt at fødselen skulle settes igang morgenen etter, og at jeg måtte regne med at det kunne ta både ett og to døgn før det hele var overstått.

Utrolig nok sov jeg godt den natten, til tross for begivenheten dagen etter og snorkende medpasient. Endelig skulle ting skje. Jeg hadde sparketest på morgenen og alt så fortsatt fint ut. Legen kom inn klokken 9 om morgenen og satte meg på modningsgelè. Den ikke veldig behagelige undersøkelsen og gelèseansen ble overværet av medpasienten som ikke syntes det var nødvendig å forlate rommet. Det var riktignok en sliten gardin mellom sengene, men jeg følte meg på utstilling. Shit au, nå var det hvertfall ingen vei tilbake.

Sambo kom etter en stund og vi gikk en tur ut i det fine været. Ganske snart begynte jeg å kjenne at noe var på ferde. Det var ikke vondt, men NOE var det. Vi gikk og gikk i vaggetempo og etterhvert måtte jeg stoppe opp litt mellom hvert tak. Det var ikke mer enn et minutts pause eller noe slik. Klokken var ca 14 og vi gikk tilbake til sykehuset og rommet vårt. Takene ble kraftigere og jeg ringte på for å fortelle at det var noe på gang. Det var midt i vaktskiftet og jeg fikk beskjed om at vi skulle komme over på en fødestue når rapporten var over. Jordmoren som kom inn var et tillitsskapende vesen og jeg følte meg trygg. Allikevel visste jeg at det var jeg som måtte gjøre jobben. Etter en stund kom legen inn på fødestuen og skulle sjekke om hun kunne ta vannet for å få litt fortgang. Lite fostervann kunne det neppe vært, det fosset ut og magen ble pløsete og rar. Takene ble kraftigere og kraftigere  og kom med 1-1,5minutts mellomrom. Jeg klarte ikke å slappe av og la kroppen jobbe som den skulle, enda så mye avspenning jeg selv har undervist i var det umulig for meg der jeg stod med prekestol og beit i polstringen. Uansett hvordan jeg innrettet meg stående, gående og sittende var smertene intense. Jordmor tilbød meg akupunktur, noe jeg takket ja til. Etter en liten stund  med nåler oppå hodet og oppover benet ombestemte jeg meg da det ikke ga noen merkbar effekt annet enn at det var irriterende å ha nåler overalt. Jeg ba om full pakke med lystgass og epidural. Lystgassen var helt fantastisk, og det var lettere å jobbe med kroppen, samtidig som jeg ble helt svimmel der jeg lå i sengen.

Til vanlig er jeg en rolig person som sjelden er høylydt, bortsett fra latterbrøl i ny og ne. Plutselig merket jeg at jeg måtte brøle, og det var ingen vei utenom. Ikke at jeg brydde meg om verken lyder eller kroppsvæsker i den situasjonen. Jordmor så forundret ut, da hun hørte at jeg hadde trykketrang. Etter en liten stund ville hun undersøke meg, og jeg tror at hun hadde en liten tanke om at ting kanskje hadde gått veldig fort. Neida, jeg var like "umoden" og hadde mange centimetere igjen. Jordmor mente at babyen mest sannsynlig lå og trykket på noen nerver i ryggen som gav en slik trykketrang. Å stå på alle fire kunne lette på trykket, og slik ble jeg stående i det vide og breie. Jordmor ringte for å mase på epiduralen og etterhvert kom en kvinnelig anestesilege fullt utstyrt med smertelindring på innelomma. Hurra! Mellom rier og trykking satt jeg musestille mens damen gjorde det hun kunne for å hjelpe meg. Etter å ha bommet to ganger kalte hun på anestesioverlegen for et tredje forsøk. Da vedkommende var opptatt i operasjon måtte jeg vente enda en stund. Sambo forsøkte å få i meg mat og drikke. Vi hadde pakket med oss kjeks og tørket frukt, men lite ble spist. Jordmor vartet meg opp med smoothie og fruktsukkertabletter.

Anestesioverlegen kom til slutt og satte inn epiduralen raskt og presist. Det hjalp veldig mye! Riene kom like ofte og jeg måtte bruke lystgass i tillegg, men det var overkommelig. Timene gikk og klokken 22-22:30 kunne jeg begynne og trykke. Etter å ha lest mange andres fødselshistorie var jeg forberedt på at utdrivningsfasen kan oppleves som en befrielse. Jeg var ikke enig i det, med pressrier hvert minutt i 50minutter. Den kommende far var med hele veien og heiet og støttet. Det kunne vært ørten jordmødre tilstede og sambo ville fortsatt vært den viktigste personen i rommet. 23:10 kom Mini til verden, 13 dager over termin. Det første møtet var helt fantastisk. Den lille bylten ble lagt oppå magen min og vi kunne endelig kose og klemme gutten vår  <3