I går kom vi hjem etter en uke i varmen på Grand Canaria. For å gjøre det så enkelt som mulig reiste vi fra nærmeste flyplass korteste vei til varmen og all inclusive hotell. Ettersom mor og far ikke har vært på tur med småbarn før tenkte vi at det ville holde med en uke i første omgang.
Etter to dager i varmen begynte lillegutt å få løs mage. Jeg tenkte det kom av varmen og at det kom til å gi seg raskt. Etter utallige bleieskift ble stjerten til Mini mer og mer sår, han sov dårligere om nettene og gråt veldig flere ganger i døgnet. Etter en samtale med legekontoret hjemme ble vi beroliget med at det viktigste var å amme mye for å unngå dehydrering og at den plutselige pressingen og smertegråten til Mini mest sannsynlig kom av mageknip. Allikevel følte vi det mest trygt å kontakte lege på hotellet den femte natten fordi det virket som om Mini virkelig hadde vondt og vi visste ikke hva vi skulle gjøre for å hjelpe ham, da paracet ikke viste seg å hjelpe. Det skar langt inn i mammahjertet å ikke klare å trøste babyen sin. Legen, en spanjol med helt ok engelskkunnskaper, undersøkte Mini. Akkurat da viste han seg fra sin beste side, lo og smilte til legen. Undersøkelsene ga ingen svar, men legen reagerte på at fargen på avføringen var veldig mørk. Han ville sende oss på sykehuset for å utelukke tilstander i tarmene. Ambulanse ble rekvirert, og mange tanker gikk gjennom hodet mitt. Man tenker det verste i slike situasjoner, særlig når ambulansesjåføren kjører i 150km/h med blålys og til tider sirenene på.
Vi ankom universitetssykehuset innen pediatri i Las Palmas by mellom klokken 6 og 7 på morgenen og kom raskt inn, til tross for mange andre ventende utenfor. Bare en av oss fikk være med Mini inn til undersøkelse, og jeg fikk bakoversveis da ingen forstod et kvekk engelsk. Tårene trillet og legene skulle undersøke Mini. Ingen prøvde å kommunisere hva som skulle skje og overså meg og behandlet lillegutt som en ting. Han lå på undersøkelsesbenken og hylgråt som jeg aldri har hørt ham gråte før. Legen holdt ham fast og skulle gjøre jobben sin. Det klikket totalt for meg og jeg knakk sammen, det var helt forferdelig å se Lillegutt på den måten. Den intense babygråten brydde ingen seg noe om og legen presterte å ta seg god tid til å forklare to studenter hvordan han la inn kanyle på et lite barn. Det var lite akseptert at jeg gråt og jeg ble regelrett sendt på gangen. Det eneste som ble kommunisert til meg gjennom tegnspråk var "slutt og gråt" og "ut på gangen". Jeg var helt rystet over hvor lite empati som ble vist fra helsepersonellet. Ute på gangen sendte jeg inn Far som hadde stått hjelpesløs utenfor og hørt at vårt lille vidunder led. På det tidspunktet hadde jeg planer om å hente med meg den lille familien min og sette oss på første fly hjem til Norge. Tusen tanker jobbet hvileløst i hodet mitt og jeg var selvfølgelig dritredd for at noe skulle være alvorlig galt. Etter noen minutter som føltes som døgn kom en dame ut og kalte meg inn. Hun snakket noe engelsk og latet til å være et sympatisk vesen... endelig. Jeg ble vist inn til Mini og Far på et rom som minnet om et østeuropeisk barnehjem, med slitte sprinkelsenger i jern. Mini hadde fått kanyle og var koblet til væske. Alle var roligere, jeg ble roligere. Videre var jeg med gutten vår på ekko av magen, noe som minnet mer om et symøte for de som jobbet der. Personer kom og gikk hele tiden, de snakket og lo og jeg skjønte ingen ting av hva de sa. Det eneste jeg fikk høre og det eneste jeg trengte å høre var "normale, normale".
Tilbake på "barnehjemstua" og med den eneste spanjolen som tok seg bryet med å forsøke å holde oss oppdatert gikk Mini gjennom en "kur" med væske som smakte banan som evt skulle fremprovosere oppkast eller diarè og på den måten gi noen svar. Blodprøvene var normale og det ble konkludert med at diareen skyldtes et virus og at det ville gå over innen ti dager. Den voldsomme smertegråten skyldtes den såre og røde stjerten som ble verre og verre for hvert bleieskift. Vi fikk med en salve som skulle hjelpe, og ble oppfordret til å amme hver gang lillegutt hadde diarè, evt gi væske med elektrolytter.
Nå sitter jeg igjen med en følelse av at vi fikk god og riktig hjelp. Jeg kan skjønne at jeg ble sendt på gangen og at legene der syntes jeg overreagerte. Jeg har følt på kroppen hvor viktig det er å ha tillit til personer man er avhengig av for å få den hjelpen man trenger og at det skal veldig lite til av gester og kroppsspråk for å oppnå den tilliten. I den sårbare situasjonen vi var i den morgenen på sykehuset hadde jeg trengt at noen hadde forsøkt å roe meg ned og ikke minst ta seg av Mini på en mer empatisk måte. Jeg tror det har mye med kultur å gjøre, da jeg oppdaget ved flere andre anledninger samme dag at det er mer forventet og "akseptert" at barn gråter. Aldri har jeg latt Mini gråte uten å gjøre alt jeg kan for å finne ut hvorfor og trøste ham!
